– Når han døde, gikk det opp for meg at det var jeg som måtte rydde opp

Tekst: Amalie Espedal

Mathilde Sandin Haugan står på fødeavdelingen på Haukeland i Bergen med en to uker gammel baby på armen, når telefonen ringer.  – Vi klarte ikke å gjenopplive pappaen din, sier stemmen på den andre siden.

Den nå nybakte morfaren i Trondheim hadde fått en plutselig hjertestans, og fikk ikke møte sitt andre barnebarn. I tidlig alder fikk han sykdommen MS, og hadde trukket seg mer og mer tilbake. Mathilde tenkte alltid at faren hadde mange år igjen og at de hadde god tid til å prate sammen – så når døden kom, kom den uventet.

Mathilde tar en slurk av kaffen sin, og forteller om hvordan hun kjørte i en iskald Nissan Leaf hele veien fra Bergen til Trondheim november i fjor, sammen med mann og barn. Hun skulle rydde ut av farens bolig, få oversikt over økonomien hans og ta stilling til om hun ønsket å gjøre et privat eller offentlig skifte.

– Pappa var minstepensjonist og hadde vært ufør fra tidlig alder på grunn av MS. Det var derfor ingen overraskelse at han ikke hadde veldig god råd, men jeg hadde ikke tenkt meg at det ville være så vanskelig å få en god oversikt, forteller hun. 

Nærmest en skattejakt

Faren til Mathilde hadde samlet på alle ark. Når hun kom inn i boligen var det enorme mengder med papirer, og hun fant permer med dokumenter helt tilbake til 2007. 

– Til slutt ble det for mye. Jeg husker jeg tok en hel bunke med ark, så på samboeren min og sa «jeg må bare kaste nå, og så får vi krysse fingrene for at det ikke er noe verdifull informasjon som ligger her», forteller hun. Hun forklarer at arkene var farens måte å få kontroll på, men det var et system som var uforståelig for noen andre enn han selv. 

– Jeg tenkte også alltid at jeg ville få tid til å prate med pappa om situasjonen hans. Det er sånt du gjerne har på agendaen, men så skjer det noe uventet, forteller Mathilde. 

Faren var en anerkjent designer og grafiker i rockemiljøet, og hadde blant annet verdifull kunst på veggene som Mathilde ville ivareta. Mye av kunsten hadde han produsert selv, og det hadde høy emosjonell verdi for Mathilde. Hun ville gjøre alt hun kunne for å beholde livsverket til faren, til tross for at den økonomiske situasjonen var uoversiktlig. Hun tok fatt på en skatte- jakt, der hun leitet og ringte rundt for å finne relevant informasjon. 

– Først måtte jeg finne lommeboken til pappa, og der fant jeg et kort fra Aurskog Sparebank. Jeg hadde aldri kommet på å ringe til den banken hvis jeg ikke hadde hatt lommeboken, sier Mathilde.

I jakten ble postkassen det viktigste stedet for informasjon. For hvert brev eller regning som dumpet ned i kassen, tok hun opp telefonen og ringte. Etter hvert dannet det seg et bilde av hvor mye gjeld og verdier faren hadde, men det var tidkrevende, og både hun og samboeren stod i lange telefonkøer og samtaler. Mathilde gjennomførte sin egen risikoanalyse. Boligen til faren hadde ikke blitt solgt på ett år. Ville hun få solgt? Og ville hun gå i pluss eller minus etter betaling av lån og regninger? Hun krysset fingrene for at den gjelden hun hadde funnet var den reelle, og er i dag glad for at hun klarte å gjennomføre et privat skifte og gå i pluss.

– Men det var en konstant tanke om «kommer det noe mer nå?», «når er jeg ferdig?», eller «hva skjer om jeg plutselig får en skikkelig høy regning i postkassen hans?», forteller hun. 

Glad for at hun fikk beholde farens verdier

Til sammen regner Mathilde med at hun la ut rundt ca. 100 000 i forbindelse med boet. Hun betalte for takst på boligen, uoppgjorte regninger, og betalte kostnader på farens bolig for 8000 i måneden helt fram til hun fikk den solgt. 

– Jeg har vært flink til å spare, og fikk forskudd på arv fra mormor for å kunne sikre at jeg klarte å gjøre opp. Jeg kunne valgt et offentlig skifte ettersom situasjonen var så uoversiktlig, men da hadde jeg mistet retten til alt pappa hadde av verdi og all kunsten han hadde skapt. Det var uaktuelt, sier hun. 

– Det gikk, men det kunne ha gått lettere, konkluderer Mathilde. 

Hun brukte over 8 måneder på å få kontroll over farens informasjon, bli ferdig med oppgjøret og få solgt boligen. Hun forteller at lite informasjon og at mye var avhengig av et gammeldags post-system er noen av grunnene til hvorfor ting gikk tregt. 

– Alt måtte signeres via post, og sendes fram og tilbake når jeg trengte full- makt eller skifteattest. Vi kan ikke ha det så tregt og gammeldags i 2021. Mitt ønske er at vi klarer å gjøre det enklere for etterlatte å gjøre opp, forklarer hun. 

Selv har hun bestemt seg for å gjøre det oversiktlig for sine nærmeste hvis noe skulle skje med henne. – Jeg skal samle alt, smiler hun. Og hun er allerede godt i gang. 

– Jeg og samboeren har sikret hver- andre og barna, og gjort det så ryddig som vi kan. Vi har delt viktige passord med hverandre, i tilfelle. Det er viktigste er nok å ta praten, og snakke sammen om økonomi og hvordan man løser en slik situasjon, avslutter hun. 

Du vil også kanskje like